2. Den usynlige hånd
Den overordnede
problemstillinga i samfunnsøkonomi er å studere "bruk av knappe ressurser
til å dekke menneskenes ulike behov" (Ringstad 1998 s.15). Problemet er å
dekke flest mulig menneskelige behov. Behov kan dekkes av konsumgoder, som
igjen skapes av de ulike ressursene vi har til rådighet. Det finnes tre
hovedkategorier av ressurser:
-Naturressurser
-Arbeidskraft
-Realkapital
Og i tillegg kommer kunnskap, som avgjør hvordan de tre
ressurskategoriene utnyttes.
Skal vi dekke flest mulig
behov, må det produseres flest mulig konsumgoder. Det betyr at de konsumgodene
som produseres må produseres til lavest mulig kostnad. Men hvordan skal vi
sørge for at de konsumgodene som folk trenger blir produsert, og at de blir
produsert til lavest mulig kostnad?
Adam Smith (1976) framsatte
teorien om at i et marked med fullkommen konkurranse, skjer dette
"automatisk". Staten trenger ikke i følge denne teorien å gjøre noe
aktivt for å få det til. De ulike økonomiske aktørene, husholdninger og
bedrifter, opptrer som om de ble ledet av en usynlig hånd som sørger for at ressursene blir utnyttet best mulig.
Hvorfor dette skjer skal vi se på i det følgende. Men først må vi vite hvilke
forutsetninger teorien om fullkommen konkurranse bygger på (Ringstad 1998):
-Det
er veldig mange tilbydere og etterspørrere av godet i markedet. Det en av
aktørene gjør har ingen innvirkning på prisen. Alle tar prisen for gitt og
tilpasser seg til den. Vi sier at de er
pristakere.
-Vi
ser på et marked for et vanlig konsumgode. Produksjonen og konsum skjer uten
eksterne virkninger, det vil si at verken produksjon eller konsum fører til
positiv eller negativ nytte for andre enn dem som produserer eller konsumerer
godet (blant annet ingen forurensning).
-Produktene
er homogene. Alle produserer det samme produktet, og for konsumentene er det
det samme hvem de kjøper det hos.
-Aktørene
er rasjonelle. Bedriftene vil ha størst mulig overskudd, mens konsumentene vil
ha størst mulig dekning av behov.
-Alle
har full kunnskap om priser og alle andre forhold i markedet. Det er altså
komplett, eller fullkommen, informasjon.
-Prisen
blir bestemt av markedet, uten at staten eller andre griper inn.
-Alle
kan fritt og uten spesielle kostnader gå inn og ut av markedet.
Konsumentteori
Konsumentene (forbrukerne,
"vanlige" mennesker) sitt mål er å oppnå høyest mulig nytte. Men her
får vi et problem. Det er umulig å måle hvor stor nytte en person har av å konsumere
et gode. Enda vanskeligere er det å sammenligne nytten mellom ulike
konsumenter. Det er umulig å si om A har større nytte av å spise en pizza enn B
har. For å unngå sånne problemer, bruker man heller begrepet
betalingsvillighet. Hvor mye en person er villig til å betale for et gode, kan
være en god indikator på hvor stor nytte han har av det.
I konsumentteorien antar vi
at det første godet en konsument får, er han villig til å betale ganske mye
for. Det neste litt mindre, det tredje enda mindre, osv. Når konsumenten synes
han har fått nok av et gode er han ikke villig til å betale noe for å få mer.
Total betalingsvillighet kan vi illustrere i et diagram. x-aksen viser antall
enheter, mens y-aksen viser hvor mye konsumenten er villig til å betale for så
mange enheter:
Figur
2.1 Total betalingsvillighet: Figuren viser hva en konsument er villig til å
betale for en gitt mengde av et gode.
Av denne figuren ser vi
blant annet at for tre enheter av et gode, er konsumenten maksimalt villig til
å betale 784 kroner, mens han for fire enheter ikke vil betale mer enn 870. Det
konsumenten er villig til å betale for x
enheter, skriver vi matematisk som B(x),
altså betalingsvillighet for x
enheter. Vi ser videre av figuren at funksjonen hele tiden stiger, men er
avtagende. For hver ny enhet konsumenten får vil han stadig betale mindre.
Dette må bety at den deriverte er positiv, mens den andrederiverte er negativ.
Dette kan vi bedre se hvis vi illustrerer den deriverte i et diagram:
Figur
2.2 Marginal betalingsvillighet: Viser hvor mye konsumenten er villig til å
betale for en ny enhet av et gode
Av dette diagrammet ser vi
hvor mye konsumenten er villig til å betale for hver ny enhet. Hvis han for
eksempel har tre enheter, er han villig til å betale 86 for å få en enhet til.
Hvor mange enheter
konsumenten vil kjøpe, vil i et marked med fullkommen konkurranse være avhengig
av hva prisen er. I figur 2.3 er markedsprisen 100 kroner, noe som er tegnet
inn i figuren som en vannrett strek.
Figur
2.3 Konsumenten vil kjøre flere enheter så lenge hans betalingsvillighet er
større enn prisen. Differansen mellom det han er villig til å betale og prisen,
kalles for konsumentoverskuddet.
Konsumenten vil kjøpe flere
goder så lenge betalingsvilligheten hans er høyere enn prisen. For det første
godet er han villig til å betale 400. Når prisen bare er 100 vil han selvsagt
kjøpe det. Men for det fjerde godet er han bare villig til å betale 86. Dette
er lavere enn prisen, og han vil derfor ikke kjøpe mer enn tre enheter av
godet.
Differansen mellom det han
er villig til å betale og det han faktisk må betale, kalles for
konsumentoverskuddet. Det er vist som det fargede arealet i figur 2.3. I
konsument-teorien antar vi at konsumentens mål er å maksimere dette arealet.
Hvis vi bruker KO som betegnelse for
konsumentoverskuddet og p om prisen,
får vi at:
KO(x) = B(x) - px
Skal vi maksimere
konsumentoverskuddet, setter vi den deriverte lik null:
B'(x) - p = 0
Noe som gir oss:
B'(x) = p
Det er det samme som vi så
ovenfor: Konsumenten vil tilpasse seg slik at den marginale betalingsvilligheta er lik prisen.
Hvis vi tenker oss at vi
øker prisen, ser vi at den vannrette streken i figur 2.3 kommer høyere opp.
Konsumenten vil da kjøpe, eller etterspørre,
færre enheter av godet. Og senker vi prisen vil han kjøpe mer. Dette betyr at
etterspørselsfunksjonen i et marked faller sammen med konsumentenes marginale
betalingsvillighet.
Produsentteori
Bedriftenes mål er å få
størst mulig overskudd, eller produsentoverskudd (PO). Vi kan sette opp bedriftenes fortjenestefunksjon:
Fortjeneste = Inntekter - kostnader
PO(x) = px - k(x)
der k(x) er en kostnadsfunksjon. Den viser hvor høye kostnadene er for
en viss produksjon av et gode. Jo høyere produksjonen er, jo høyere blir
kostnadene. Det betyr at den deriverte av kostnadsfunksjonen er positiv.
Når produksjonen i
bedriften er lav, har bedriften dårlig utnyttelse av sin produksjonskapasitet
(Hoff 1998). Bedriften må produsere små serier, de produksjonsansatte blir ikke
utnyttet optimalt og det er mye dødtid. Hver ny enhet vil derfor kunne
produseres stadig billigere, kostnadene er underproporsjonale. Når bedriften
nærmer seg kapasitetsgrensa blir det avdekket flaskehalser i flere avdelinger.
Bedriften må ty til overtid, produksjonsplanleggingen svikter, og det blir
problemer med å få inn nok råvarer i tide. Dette betyr at kostnadene da stadig
vil øke mer for hver ny enhet som blir produsert, det vil si at kostnadene nå
er overproporsjonale.
De totale kostnadene for en
gitt produksjon blir derfor som i følgende diagram:
Figur
2.4 En bedrifts totale kostnader for en gitt produksjon.
Skal bedriften maksimere
overskuddet, må vi derivere fortjenestefunksjonen og sette den lik null. Vi
får:
p - k'(x) = 0
eller
p = k'(x)
Prisen og den deriverte til
kostnadsfunksjonen(grensekostnadene) ser vi i figur 2.5.
Figur
2.5 Grensekostnadene (k’) viser hva det koster for bedriften å produsere en
enhet til. Prisen viser hva bedriften får i inntekter av å selge en enhet. Det
er optimalt for bedriften å produsere og selge enheter så lenge prisen er
høyere enn grensekostnadene.
Hvis prisen er 20 kroner,
ser vi at den krysser grensekostnadene en gang. Men hvis den hadde vært lavere,
vil den krysse grensekostnadene to ganger. Og det kunne ha gitt oss problemer
med å avgjøre hvilket krysningspunkt vi skulle velge. Men vi vet også at i et toppunkt er den
andrederiverte negativ. Den andrederiverte av fortjenestefunksjonen er lik:
-k''(x) < 0
eller
k''(x) > 0
Dette betyr at bedriften
tilpasser seg der grensekostnadene er stigende, og det vil si i
skjæringspunktet til høyre i figur 2.5
Hvis prisen forandres, ser
vi at så mange enheter bedriften vil produsere, eller tilby, også vil forandres. Dette må bety at bedriftens
tilbudsfunksjon faller sammen med bedriftens grensekostnader. Men dette kan
ikke være tilfelle uansett hva prisen er. Om prisen for eksempel er 2, vil ikke
grensekostnadene krysse prisen noen
ganger. Løsningen på dette problemet er at vi må se på hva bedriftens gjennomsnittlige kostnader for en gitt
produksjon er. De gjennomsnittlige kostnadene finner vi ved å dele de totale
kostnadene på antall produserte enheter, altså K(x) / x.
Hvis prisen er høyere enn
de gjennomsnittlige kostnadene går bedriften med overskudd. Er derimot prisen
lavere går bedriften med underskudd. Og går bedriften med underskudd vil den
ikke produsere noe. I figur 2.6 er også de gjennomsnittlige kostnadene tegnet
inn:
Figur
2.6 De gjennomsnittlige kostnadene er tegnet inn i figur 2.5. Differansen
mellom prisen og de gjennomsnittlige kostnadene er bedriftens overskudd
(produsentoverskuddet).
Det fargede arealet er
produsentens overskudd: Differansen mellom prisen og de gjennomsnittlige
kostnadene multiplisert med antall produserte enheter. Bedriftens
tilbudsfunksjon faller sammen med grensekostnadene når prisen er høyere enn de
gjennomsnittlige kostnadene. Hvis prisen er lavere er tilbudet null.
Samfunnsøkonomisk overskudd
Hvis vi summerer alle
konsumentenes etterspørselsfunksjoner og alle produsentenes tilbudsfunksjoner
får vi det totale tilbudet og den totale etterspørselen i markedet (Ringstad
1998). Dette er vist i figur 2.7. For enkelhets skyld er både tilbud og
etterspørsel vist som rette linjer som går helt inn til y-aksen.
Figur
2.7 Legger vi alle konsumentenes etterspørselfunksjoner og produsentenes
tilbudsfunksjoner sammen får vi det totale tilbud og etterspørsel i markedet.
Likevekt i markedet har vi der kurvene krysses. Av dette punktet kan vi lese av
hva som blir prisen i markedet og hvor mange enheter som omsettes.
Den prisen og mengden som
blir omsatt i markedet ser vi av figuren som skjæringspunktet mellom tilbudet
og etterspørselen. Hvis prisen hadde vært høyere, ville det blitt produsert
flere enheter enn nødvendig. Produsentene vil derfor måtte senke prisen for å
få solgt alle produktene sine. Og hvis prisen er lavere enn skjæringspunktet,
vil konsumentene etterspørre mer enn produsentene produserer. Konsumentene vil
da prøve å overby hverandre for å få tak i godet, og prisen vil da gå opp.
Likevekt får vi derfor der
tilbudet er lik etterspørselen, og det er også denne mengden som er optimal hvis målet er å tilfredstille
flest mulig menneskelige behov. Begrunnelsen for dette, er at etterspørselen
viser hvor stor nytte samfunnet totalt sett har av et visst antall goder.
Maksimal nytte i dette markedet får vi derfor når alle behovene for dette godet
er dekket, altså der etterspørselen skjærer x-aksen.
Vi må allikevel ta hensyn til
at når noen ressurser brukes til å framstille et gode, kan vi framstille mindre
av andre goder. Ressursene har en alternativ bruk, eller en alternativ kostnad.
Den alternative kostnaden faller sammen med tilbudsfunksjonen, og det blir
derfor best for samfunnet om det produseres og konsumeres enheter så lenge
nytten er større enn alternativkostnadene. Differansen mellom nytten
(betalingsvilligheten) og alternativkostnadene kalles for samfunnsøkonomisk overskudd. Det kan deles i to deler:
Konsumentoverskuddet og produsentoverskuddet, som vist i figur 2.8
Figur
2.8 Differansen mellom betalingsvillighet og alternativkostnader(etterspørsel
og tilbud) kalles for samfunnsøkonomisk overskudd. Det kan deles inn i
konsumentoverskuddet og produsentoverskuddet.
Fullkommen konkurranse
innebærer derfor at konsumentene selv sørger for at behovsdekningen deres blir
best mulig (effektivitet i konsumet). Samtidig vil produksjonen skje til lavest
mulig kostnad (effektivitet i produksjonen). Og hvis konsumentene begynner å
etterspørre mer av et gode, vil dette føre til at produsentene vil overføre
flere ressurser til produksjon av dette godet fordi det lønner seg for dem.
Dermed sikrer markedet best
mulig ressursbruk i samfunnsøkonomisk forstand.