2. Den usynlige hånd

Den overordnede problemstillinga i samfunnsøkonomi er å studere "bruk av knappe ressurser til å dekke menneskenes ulike behov" (Ringstad 1998 s.15). Problemet er å dekke flest mulig menneskelige behov. Behov kan dekkes av konsumgoder, som igjen skapes av de ulike ressursene vi har til rådighet. Det finnes tre hovedkategorier av ressurser:

            -Naturressurser

            -Arbeidskraft

            -Realkapital

Og i tillegg kommer kunnskap, som avgjør hvordan de tre ressurskategoriene utnyttes.

Skal vi dekke flest mulig behov, må det produseres flest mulig konsumgoder. Det betyr at de konsumgodene som produseres må produseres til lavest mulig kostnad. Men hvordan skal vi sørge for at de konsumgodene som folk trenger blir produsert, og at de blir produsert til lavest mulig kostnad?

Adam Smith (1976) framsatte teorien om at i et marked med fullkommen konkurranse, skjer dette "automatisk". Staten trenger ikke i følge denne teorien å gjøre noe aktivt for å få det til. De ulike økonomiske aktørene, husholdninger og bedrifter, opptrer som om de ble ledet av en usynlig hånd som sørger for at ressursene blir utnyttet best mulig. Hvorfor dette skjer skal vi se på i det følgende. Men først må vi vite hvilke forutsetninger teorien om fullkommen konkurranse bygger på (Ringstad 1998):

-Det er veldig mange tilbydere og etterspørrere av godet i markedet. Det en av aktørene gjør har ingen innvirkning på prisen. Alle tar prisen for gitt og tilpasser seg til den.  Vi sier at de er pristakere.

-Vi ser på et marked for et vanlig konsumgode. Produksjonen og konsum skjer uten eksterne virkninger, det vil si at verken produksjon eller konsum fører til positiv eller negativ nytte for andre enn dem som produserer eller konsumerer godet (blant annet ingen forurensning).

-Produktene er homogene. Alle produserer det samme produktet, og for konsumentene er det det samme hvem de kjøper det hos.

-Aktørene er rasjonelle. Bedriftene vil ha størst mulig overskudd, mens konsumentene vil ha størst mulig dekning av behov.

-Alle har full kunnskap om priser og alle andre forhold i markedet. Det er altså komplett, eller fullkommen, informasjon.

-Prisen blir bestemt av markedet, uten at staten eller andre griper inn.

-Alle kan fritt og uten spesielle kostnader gå inn og ut av markedet.

Konsumentteori

Konsumentene (forbrukerne, "vanlige" mennesker) sitt mål er å oppnå høyest mulig nytte. Men her får vi et problem. Det er umulig å måle hvor stor nytte en person har av å konsumere et gode. Enda vanskeligere er det å sammenligne nytten mellom ulike konsumenter. Det er umulig å si om A har større nytte av å spise en pizza enn B har. For å unngå sånne problemer, bruker man heller begrepet betalingsvillighet. Hvor mye en person er villig til å betale for et gode, kan være en god indikator på hvor stor nytte han har av det.

I konsumentteorien antar vi at det første godet en konsument får, er han villig til å betale ganske mye for. Det neste litt mindre, det tredje enda mindre, osv. Når konsumenten synes han har fått nok av et gode er han ikke villig til å betale noe for å få mer. Total betalingsvillighet kan vi illustrere i et diagram. x-aksen viser antall enheter, mens y-aksen viser hvor mye konsumenten er villig til å betale for så mange enheter:

Figur 2.1 Total betalingsvillighet: Figuren viser hva en konsument er villig til å betale for en gitt mengde av et gode.

Av denne figuren ser vi blant annet at for tre enheter av et gode, er konsumenten maksimalt villig til å betale 784 kroner, mens han for fire enheter ikke vil betale mer enn 870. Det konsumenten er villig til å betale for x enheter, skriver vi matematisk som B(x), altså betalingsvillighet for x enheter. Vi ser videre av figuren at funksjonen hele tiden stiger, men er avtagende. For hver ny enhet konsumenten får vil han stadig betale mindre. Dette må bety at den deriverte er positiv, mens den andrederiverte er negativ. Dette kan vi bedre se hvis vi illustrerer den deriverte i et diagram:

Figur 2.2 Marginal betalingsvillighet: Viser hvor mye konsumenten er villig til å betale for en ny enhet av et gode

Av dette diagrammet ser vi hvor mye konsumenten er villig til å betale for hver ny enhet. Hvis han for eksempel har tre enheter, er han villig til å betale 86 for å få en enhet til.

Hvor mange enheter konsumenten vil kjøpe, vil i et marked med fullkommen konkurranse være avhengig av hva prisen er. I figur 2.3 er markedsprisen 100 kroner, noe som er tegnet inn i figuren som en vannrett strek.

Figur 2.3 Konsumenten vil kjøre flere enheter så lenge hans betalingsvillighet er større enn prisen. Differansen mellom det han er villig til å betale og prisen, kalles for konsumentoverskuddet.

Konsumenten vil kjøpe flere goder så lenge betalingsvilligheten hans er høyere enn prisen. For det første godet er han villig til å betale 400. Når prisen bare er 100 vil han selvsagt kjøpe det. Men for det fjerde godet er han bare villig til å betale 86. Dette er lavere enn prisen, og han vil derfor ikke kjøpe mer enn tre enheter av godet.

Differansen mellom det han er villig til å betale og det han faktisk må betale, kalles for konsumentoverskuddet. Det er vist som det fargede arealet i figur 2.3. I konsument-teorien antar vi at konsumentens mål er å maksimere dette arealet. Hvis vi bruker KO som betegnelse for konsumentoverskuddet og p om prisen, får vi at:

KO(x) = B(x) - px

Skal vi maksimere konsumentoverskuddet, setter vi den deriverte lik null:

B'(x) - p = 0

Noe som gir oss:

B'(x) = p

Det er det samme som vi så ovenfor: Konsumenten vil tilpasse seg slik at den marginale betalingsvilligheta er lik prisen.

Hvis vi tenker oss at vi øker prisen, ser vi at den vannrette streken i figur 2.3 kommer høyere opp. Konsumenten vil da kjøpe, eller etterspørre, færre enheter av godet. Og senker vi prisen vil han kjøpe mer. Dette betyr at etterspørselsfunksjonen i et marked faller sammen med konsumentenes marginale betalingsvillighet.

Produsentteori

Bedriftenes mål er å få størst mulig overskudd, eller produsentoverskudd (PO). Vi kan sette opp bedriftenes fortjenestefunksjon:

Fortjeneste = Inntekter - kostnader

PO(x) = px - k(x)

der k(x) er en kostnadsfunksjon. Den viser hvor høye kostnadene er for en viss produksjon av et gode. Jo høyere produksjonen er, jo høyere blir kostnadene. Det betyr at den deriverte av kostnadsfunksjonen er positiv.

Når produksjonen i bedriften er lav, har bedriften dårlig utnyttelse av sin produksjonskapasitet (Hoff 1998). Bedriften må produsere små serier, de produksjonsansatte blir ikke utnyttet optimalt og det er mye dødtid. Hver ny enhet vil derfor kunne produseres stadig billigere, kostnadene er underproporsjonale. Når bedriften nærmer seg kapasitetsgrensa blir det avdekket flaskehalser i flere avdelinger. Bedriften må ty til overtid, produksjonsplanleggingen svikter, og det blir problemer med å få inn nok råvarer i tide. Dette betyr at kostnadene da stadig vil øke mer for hver ny enhet som blir produsert, det vil si at kostnadene nå er overproporsjonale.

De totale kostnadene for en gitt produksjon blir derfor som i følgende diagram:

Figur 2.4 En bedrifts totale kostnader for en gitt produksjon.

Skal bedriften maksimere overskuddet, må vi derivere fortjenestefunksjonen og sette den lik null. Vi får:

p - k'(x) = 0

eller

p = k'(x)

Prisen og den deriverte til kostnadsfunksjonen(grensekostnadene) ser vi i figur 2.5.

Figur 2.5 Grensekostnadene (k’) viser hva det koster for bedriften å produsere en enhet til. Prisen viser hva bedriften får i inntekter av å selge en enhet. Det er optimalt for bedriften å produsere og selge enheter så lenge prisen er høyere enn grensekostnadene.

Hvis prisen er 20 kroner, ser vi at den krysser grensekostnadene en gang. Men hvis den hadde vært lavere, vil den krysse grensekostnadene to ganger. Og det kunne ha gitt oss problemer med å avgjøre hvilket krysningspunkt vi skulle velge. Men  vi vet også at i et toppunkt er den andrederiverte negativ. Den andrederiverte av fortjenestefunksjonen er lik:

-k''(x) < 0

eller

k''(x) > 0

Dette betyr at bedriften tilpasser seg der grensekostnadene er stigende, og det vil si i skjæringspunktet til høyre i figur 2.5

Hvis prisen forandres, ser vi at så mange enheter bedriften vil produsere, eller tilby, også vil forandres. Dette må bety at bedriftens tilbudsfunksjon faller sammen med bedriftens grensekostnader. Men dette kan ikke være tilfelle uansett hva prisen er. Om prisen for eksempel er 2, vil ikke grensekostnadene krysse prisen noen ganger. Løsningen på dette problemet er at vi må se på hva bedriftens gjennomsnittlige kostnader for en gitt produksjon er. De gjennomsnittlige kostnadene finner vi ved å dele de totale kostnadene på antall produserte enheter, altså K(x) / x.

Hvis prisen er høyere enn de gjennomsnittlige kostnadene går bedriften med overskudd. Er derimot prisen lavere går bedriften med underskudd. Og går bedriften med underskudd vil den ikke produsere noe. I figur 2.6 er også de gjennomsnittlige kostnadene tegnet inn:

Figur 2.6 De gjennomsnittlige kostnadene er tegnet inn i figur 2.5. Differansen mellom prisen og de gjennomsnittlige kostnadene er bedriftens overskudd (produsentoverskuddet).

Det fargede arealet er produsentens overskudd: Differansen mellom prisen og de gjennomsnittlige kostnadene multiplisert med antall produserte enheter. Bedriftens tilbudsfunksjon faller sammen med grensekostnadene når prisen er høyere enn de gjennomsnittlige kostnadene. Hvis prisen er lavere er tilbudet null.

Samfunnsøkonomisk overskudd

Hvis vi summerer alle konsumentenes etterspørselsfunksjoner og alle produsentenes tilbudsfunksjoner får vi det totale tilbudet og den totale etterspørselen i markedet (Ringstad 1998). Dette er vist i figur 2.7. For enkelhets skyld er både tilbud og etterspørsel vist som rette linjer som går helt inn til y-aksen.

Figur 2.7 Legger vi alle konsumentenes etterspørselfunksjoner og produsentenes tilbudsfunksjoner sammen får vi det totale tilbud og etterspørsel i markedet. Likevekt i markedet har vi der kurvene krysses. Av dette punktet kan vi lese av hva som blir prisen i markedet og hvor mange enheter som omsettes.

Den prisen og mengden som blir omsatt i markedet ser vi av figuren som skjæringspunktet mellom tilbudet og etterspørselen. Hvis prisen hadde vært høyere, ville det blitt produsert flere enheter enn nødvendig. Produsentene vil derfor måtte senke prisen for å få solgt alle produktene sine. Og hvis prisen er lavere enn skjæringspunktet, vil konsumentene etterspørre mer enn produsentene produserer. Konsumentene vil da prøve å overby hverandre for å få tak i godet, og prisen vil da gå opp.

Likevekt får vi derfor der tilbudet er lik etterspørselen, og det er også denne mengden som  er optimal hvis målet er å tilfredstille flest mulig menneskelige behov. Begrunnelsen for dette, er at etterspørselen viser hvor stor nytte samfunnet totalt sett har av et visst antall goder. Maksimal nytte i dette markedet får vi derfor når alle behovene for dette godet er dekket, altså der etterspørselen skjærer x-aksen.

Vi må allikevel ta hensyn til at når noen ressurser brukes til å framstille et gode, kan vi framstille mindre av andre goder. Ressursene har en alternativ bruk, eller en alternativ kostnad. Den alternative kostnaden faller sammen med tilbudsfunksjonen, og det blir derfor best for samfunnet om det produseres og konsumeres enheter så lenge nytten er større enn alternativkostnadene. Differansen mellom nytten (betalingsvilligheten) og alternativkostnadene kalles for samfunnsøkonomisk overskudd. Det kan deles i to deler: Konsumentoverskuddet og produsentoverskuddet, som vist i figur 2.8

Figur 2.8 Differansen mellom betalingsvillighet og alternativkostnader(etterspørsel og tilbud) kalles for samfunnsøkonomisk overskudd. Det kan deles inn i konsumentoverskuddet og produsentoverskuddet.

Fullkommen konkurranse innebærer derfor at konsumentene selv sørger for at behovsdekningen deres blir best mulig (effektivitet i konsumet). Samtidig vil produksjonen skje til lavest mulig kostnad (effektivitet i produksjonen). Og hvis konsumentene begynner å etterspørre mer av et gode, vil dette føre til at produsentene vil overføre flere ressurser til produksjon av dette godet fordi det lønner seg for dem.

Dermed sikrer markedet best mulig ressursbruk i samfunnsøkonomisk forstand.